På den første samlingen i studiet eGovernment hadde vi en del om nytte/kostnads-analyser. Med slike analyser ønsker man å få vurdert eventuelle gevinster før man setter i gang et prosjekt.
IKT-prosjekter er et område der man den siste tiden har hatt en del fokus på nytte/kostnadsanalyser. Og eGovernment er et typisk fagfelt som innebærer endringer i arbeidsprosesser og ofte investeringer. Skal man gjøre ting som NÅ, eller skal man gå i gang med organisasjonsutviklingsprosesser som innebærer endringer både for system, organisasjon og person? F.eks. skal man digitalisere et papirskjema og få automatisk integrasjon mot saks-/arkivsystem og fagsystem, eller skal man like godt la det være som nå?
En nytte/kostnadsanalyse kan bidra i vurderingen av om man skal gå i gang. Ved å få fram alle kostnader til investeringer, konsulenter osv, samt alle reduserte kostnader i f.eks. 5 år fremover (levetid 5-15 år for et IKT-prosjekt). Har prosjektet netto positiv nåverdi setter man i gang. Gevinster for samfunnet må også tas med.
Men er det slik vi styrer? Og har man på forhånd bestemt svaret? Vi må huske at nytte/kostnadsanalyser ikke er noe mer enn et resultat av de verdier vi definerer i analysen.
Når det gjelder eGovernment må vi huske at det for kommuner og fylkeskommuner er ganske tydelige krav fra omgivelsene på å digitalisere tjenestene. Næringsliv og publikum ønsker mere tilgjengelige og effektive prosesser. Fra Staten har vi eNorge planene. KS setter i eKommune 2012 klare mål for kommunene, blant annet til døgnåpen forvaltning og eDemokrati. Norge.no evaluerer hvert år alle kommunale hjemmesider, og etter hvert er det å ha eForvaltning og eDemokrati en forutsetning for å få høyt terningkast.
Min påstand er derfor at dette «presset» fra omgivelsene, og viktigheten for en kommunen om å fremstå som moderne og med et godt omdømme, ofte går på bekostning av en kommunes vilje til å gjøre selvstendige nytte/kostnad analyser.
«Vi må jo ha dette vi også. Det er jo slik samfunnsutviklingen går» tror jeg ofte er like viktig i beslutningsgrunnlaget enn det å sette i gang samfunnsøkonomiske analyser. Konsekvensene av dette får jeg eventuelt komme tilbake til i en annen blogg. Slik at denne ikke blir for lang 
desember 14, 2008 kl. 7:34 pm |
Tror absolutt du er inne på noe her! Kravet om kost-nytte analyser på lokalt nivå i forbindelse med definerte nasjonale satsingsområder vil i mange sammenhenger ikke oppfylles. Men da må vi kanskje anta at det fra andre myndigheters side er gjort såpass gode analyser at de i hovedsak også vil gjelde for lokalt nivå? Et annet problem er at vi ofte er for dårlige til å realisere gevinstene som ulike satsinger muliggjør/burde muliggjøre. Dels står vi ikke ut hele løpet, men godtar vedlikehold av doble systemer/rutiner. Dels settes kun deler av satsingen ut i livet, mens arkitekturen og infrastrukturen ikke tillegges samme vekt.
Skal bli spennende å følge denne diskusjonen videre!
desember 15, 2008 kl. 9:19 am |
Jeg er enig i at omgivelsenes press for å øke den digitale tjenesteytingen i offentlig sektor er betydelig. De politiske handlingsplanene er ambisiøse og det er satt et trykk på hele området som er nokså unikt de siste årene. Dette ser ikke ut til å avta, og det er litt sånn hallelujastemning i FAD og DIFI for tiden rundt arbeidet med IKT. Muligens går de noe for raskt og usynkront fram i forhold til de sektorer de ønsker å påvirke og som skal være med, men men… Personlig synes jeg alt i alt at dette er bra, og håper at selv om det kan være ønske om et godt omdømme og å være i front av utviklingen, at dette ikke bidrar til mindre grad av faglige vurderinger og analyser i forbindelse med igangsetting og gjennomføring av prosjekt. Statlig sektor er blant annet pålagt dette gjennom egen instruks. Jeg tror dette fokuset på utvikling av nye IKT-løsninger har profesjonalisert en rekke kommuner og offentlige etater, slik at de har økt sine IKT-ressurser og kompetanse, ikke minst knyttet til å gjøre samfunnsøkonomiske analyser som bidrag til beslutningene som skal fattes. Jeg tror situasjonen var dårligere før, da også IKT-området levde en mer stusselig tilværelse som en mer skjult aktør i organisasjonen. I dag har langt de fleste løftet IKT-området til et sentralt virkeområde for organisasjonen, både for intern forvaltning og for ekstern tjenesteyting og samhandling med omverden. Like mye som press fra omgivelsene tror i hvert fall jeg, at for statlige virksomheter er den kortsiktige horisonten det planlegges med, fra tildelingsbrev til tildelingsbrev, en av hovedutfordringene for å få til god helhetlig IKT-utvikling. Uansett kommune eller stat, til slutt må det bli politisk og/eller øverste administrative ledelse som må stå inne for de valgene som tas, og der kan nok ytre press ofte være med som en faktor som overstyrer rent kost-/nyttebetraktninger, særlig om politisk skår er høy ved å synliggjøre sine visjoner og tiltak på IKT-området. Her er det viktig at vi IKT-folk retter ryggen, taler faglig og gjør beslutningstakerne så dyktige som mulig før de bestemmer seg.
desember 21, 2008 kl. 8:40 pm |
I utviklingen av IKT er ikke en kommune lenger selvstendig. Innenfor alle kommunale fagfelt jobbes det med å hente ut nytteeffekter ved å samarbeide på tvers i kommunen og/eller søke samarbeid over grenser. Jeg mener denne utviklingen i kommunene er den største drivkraften i bruk av IKT som verktøy for å forbedre arbeidsprosser.
Alle eDokumentene fra Stat og KS tolker jeg som stor vilje fra bevilgende myndigheter til å lede denne drivkraften mot best mulig samfunnsnyttig bruk av midlene som satses.
Ved å tolke de styringssignaler som gis og benytte de verktøykasser som stilles til disposisjon tror jeg kommunene framover i utviklingsarbeidet vil lage kost/nytteanalyser som vil fortelle hvilke prosjekter som gir mest effekt under gitt forutsetninger.
Og noe av det viktigste en kommune må satse på er de IKT prosjektene som gir virksomheten positivt omdømme ut over kommunegrensene – selvsagt satt inn i en helhet!